lørdag 11. august 2012

Det spanske helsevesen – et møte med legevakten i Andalucía


Del 1: Victorinox og avokado – en dårlig kombinasjon

Her om dagen skulle vi ha guacamole, du vet den grønne guffa som bl.a. serveres sammen med mexicansk taco-mat. Hovedingrediensen er avokado, og den har et middels hard skall og enda hardere stein i midten. Det er ikke vanskelig å få ut steinen når avokadoen er moden, men hvis den bare er litt halvmoden, er det litt av en nøtt (he!) å få den ut.

Jeg vil på det sterkeste hevde at kona mi er intelligent, men i det følgende kommer noe som du antagelig vil lese som beviset på det motsatte.

Hun skulle altså pirke ut steinen av denne svarte frukten, (jeg vil si grønnsaken – avokadoen er jo grønn inni), og til det valgte hun mordvåpenet Victorinox. Kjøkkenkniven over alle kjøkkenkniver! Og allerede her burde hun sett gule blinkende lamper. For vår Victorinox er schvær. Og innmari skarp.

Vel, hun holder altså den ene halvparten av avokadoen i venstre håndflate og prøver å stikke spissen av drapsvåpenet inn i avokadosteinen med høyre hånd. MEN, på tross av at hun er av ekte norsk avstamning, så har hun tydeligvis ikke fått med seg at en avokadostein er innsatt med et stoff som ligner blå-Swix. Og en skikkelig bakglatt avokadostein i møte med Victorinox kjøkkenkniv kan fort bli fatal.

Hva skjer så? Joa, du har skjønt det for lengst. Kniven skjener ut og borer seg inn i håndflaten med ufattelig mye blod som resultat. Vi fikk omsider stoppet blodet og gjennomførte testen med å sjekke at alle fingrene hadde full bevegelighet. Men først etter seks timer fikk jeg overbevist fruen om at legevakten var på moten nå.

Del 2: Den spanske legevakten – vår største overraskelse så langt

Vi dro så inn til landsbyen, Cómpeta, og slapp øyeblikkelig inn til to menner med grønne frakker og de sjekket hånden umiddelbart og spesielt det med bevegelighet. Så surret de på ny bandasje og sa at de ikke var helt sikre på at seneveggene(?) i håndflaten ikke var skadet, så de beordret oss videre til Hospitalet i Torre del Mar, dvs. en halvtimes kjøring ned til kysten. Vi ble litt engstelige da vi ankom det enorme venteværelset, for der var det svart (og for så vidt også hvitt) av akuttpasienter. Så med mange timers venting på norsk legevakt i bakhodet ante vi uråd. Men, neida, her var det action så det holdt, så Sissi ble tatt inn umiddelbart og fikk sine fem sting i løpet av ti minutter!

Slå den! Det som tok lengst tid var de fire minuttene med utfylling av skjemaer i luka ved inngangdøra – i tillegg til vel to timers bilkjøring.

Del 3: Fjerning av sting – en enkel affære

Etter en uke eller så, skulle stingene fjernes og da bar det inn til landsbyen Cómpeta igjen. Etter den utrolig raske behandlingen fra sist gang, var humøret på topp og ingenting å grue seg til – trodde vi.

Sissi kommer bort til skranken der det nå er en ny mann, åpenbart i en administrativ stilling – uten grønn frakk, og vedkommende spør umiddelbart etter passet. (Klart man må ha pass, må vite. Kanke fjerne sting uten å vise legitimasjon. Hallo? Det må enhver skjønne.) Men da hun viser frem passet, så holder plutselig ikke det lenger. Hun må levere kopi av passet! Og kopi kan hun få i en fotoforretning lenger nede i gaten. Og … dessuten har de så mye å gjøre nå at hun må vente i fire timer. For å ta fem skarve sting.

Vi skjønner jo hvor galt det eventuelt kan gå … at ryktet kan spre seg brennfort om at man ikke trenger å vise pass i en liten landby oppe i fjellene i Andalúcia for fjerning av sting. Da vil det fort kunne komme rennende folk fra alle kanter av kloden som skal fjerne sting. Og dessuten, hvordan skal det gå hvis den man skal fjerne stingene til, plutselig er en helt annen enn den vedkommende gir seg ut for å være! Det ville jo blitt fullstendig kaos. Man ville jo mistet oversikten over hvem man har og hvem man ikke har fjernet stingene til!

Men kona mi gadd ikke vente, så hun fjernet stingene selv. Det tok cirka to minutter og 24 sekunder.

Så nå er hånda bra igjen, men vi har levd under stor frykt i over tre uker for at helsemyndighetene skal komme på befaring og sjekke sting. Vi er ganske sikre på de kommer. Vi bor jo i Spania. Så nå har vi begge tatt kopier av passene våre …

torsdag 2. februar 2012

Tette familiebånd

I Cómpeta-distriktet i Andalucia er det antagelig som på småsteder rundt i Norge også. Alle kjenner alle.

Vet ikke om dette gjelder Norge, men her i Spania er det en påtagelig varme i de tette båndene.

Et eksempel: Den psykisk handicappete gutten som sitter på benken foran kirken og skriver bilnummere, er en fyr som mange faktisk gidder å snakke med. Så på den siste fiestaen til ære for Sankt Sebastian, så jeg en eldre mann som lo så han ristet mens han hørte på alt vrøvlet fra gutten med bilnummerne. Og ”raringen” hadde det åpenbart ganske fint selv. Og på en annen fiesta var denne gutten oppe på scenen sammen med verdens kuleste disc-jockey. Det overraskende var at ”kulingen” med ringer i øra og nesa brydde seg om mr. Bilnummer og tok seg tid til å snakke med ham. Innimellom kunne man se at de smilte til hverandre. Det vil si – mr. Bilnummer hadde en rar grimase som vi etter hvert har skjønt betyr smil. Dette er jo av de små ting i livet som virkelig varmer, og dette opplever vi i en by hvor vi langsomt får mer og mer innblikk i de menneskelige relasjonene.

Denne gradvise ”innsikten” er jo som oftest en direkte følge av sladder. Vi har fått vite at den forrige borgermesteren i byen var en skikkelig korrupt skurk, og ble fratatt ”kappe og krage”. Men vi så ham her en dag, og han virket nokså ubekymret, mest sannsynlig fordi det er så mange borgermestere i Sør-Spania som etter hvert får merkelappen ”persona non grata”. Så når det blir mange nok skurker, så er det ikke så pinlig å bevege seg på gateplan midt på høylys dag, heller. Han gikk forresten på fortauet i mørk dress – riktignok med ”knær i buksa” i følge Sissi. Hun ser jo sånt.

Cómpeta er, som dere skjønner, en liten isolert by (eller landsby) oppunder den vakre fjellkjeden Sierra de Tejeda. Det er flere små landbyer i nærheten, noen av dem mer isolerte enn andre. Og i slike isolerte samfunn oppstår det med årene nærmest unevnelige relasjoner mellom mennesker.

Jeg tar løpefart og nevner likevel en av dem: På torget i Cómpeta er det fullt kaos på formiddagene med biler som prøver å få parkert før handlerunden. Det går faktisk helt greit ettersom det er mer enn nok parkeringsplass til alle. Men likevel er det et par staute brunbarkede karer i femtiårene som går og veiver med armene for å vise deg inn til en ledig parkeringslomme som du selv for lengst har sett deg ut. Vi har jo lurt litt på hva disse gutta egentlig har av jobb, ettersom de har tid til å stå på torget dag ut og dag inn i beste arbeidstid. Og ganske raskt har vi skjønt at disse to antagelig ikke sto først i køen ved utdeling av talenter og IQ.

Jeg må innrømme at jeg er ganske ambivalent og restriktiv til tigging. Og de solbrune gutta tigger jo, riktig nok ved å gjøre mest mulig ut av ”ekspertisen” i det å tildele parkering. Hensikten er selvsagt å få en liten påskjønnelse i form av en halv Euro eller så. Men hvorfor har de ikke annet arbeid?

Saken er ganske enkelt det at de ikke kan lese og skrive.
Og hvorfor?
Vel, foreldrene deres fikk til sammen åtte barn her oppunder den majestetiske Tejeda-fjellkjeden.
Og disse to foreldrene var … bror og søster.

Etter å ha blitt oppdatert med denne kunnskapen har jeg nå lagt om prinsippene mine en smule.
Jeg har alltid flere halve Euro klar i bilen.
For å få parkert på torget i vår by, Cómpeta.


fredag 13. januar 2012

Vårstemning i januar

Vi skriver januar – det er midt på svarteste vinteren i Norge, sola har så vidt snudd: Det er kuldegrader, snø, slaps, hålke, alt ettersom eller alt på én gang. Skjerf, votter, ullundertøy, sherrox og parkdress – brodder, kanskje …
Ja da, det er kjølig her oppe i høyden ved Cómpeta også akkurat nå (13–15 grader), men for en nordkvinne er det lett å få vårfornemmelser: