I Cómpeta-distriktet i Andalucia er det antagelig som på småsteder rundt i Norge også. Alle kjenner alle.
Vet ikke om dette gjelder Norge, men her i Spania er det en påtagelig varme i de tette båndene.
Et eksempel: Den psykisk handicappete gutten som sitter på benken foran kirken og skriver bilnummere, er en fyr som mange faktisk gidder å snakke med. Så på den siste fiestaen til ære for Sankt Sebastian, så jeg en eldre mann som lo så han ristet mens han hørte på alt vrøvlet fra gutten med bilnummerne. Og ”raringen” hadde det åpenbart ganske fint selv. Og på en annen fiesta var denne gutten oppe på scenen sammen med verdens kuleste disc-jockey. Det overraskende var at ”kulingen” med ringer i øra og nesa brydde seg om mr. Bilnummer og tok seg tid til å snakke med ham. Innimellom kunne man se at de smilte til hverandre. Det vil si – mr. Bilnummer hadde en rar grimase som vi etter hvert har skjønt betyr smil. Dette er jo av de små ting i livet som virkelig varmer, og dette opplever vi i en by hvor vi langsomt får mer og mer innblikk i de menneskelige relasjonene.
Denne gradvise ”innsikten” er jo som oftest en direkte følge av sladder. Vi har fått vite at den forrige borgermesteren i byen var en skikkelig korrupt skurk, og ble fratatt ”kappe og krage”. Men vi så ham her en dag, og han virket nokså ubekymret, mest sannsynlig fordi det er så mange borgermestere i Sør-Spania som etter hvert får merkelappen ”persona non grata”. Så når det blir mange nok skurker, så er det ikke så pinlig å bevege seg på gateplan midt på høylys dag, heller. Han gikk forresten på fortauet i mørk dress – riktignok med ”knær i buksa” i følge Sissi. Hun ser jo sånt.
Cómpeta er, som dere skjønner, en liten isolert by (eller landsby) oppunder den vakre fjellkjeden Sierra de Tejeda. Det er flere små landbyer i nærheten, noen av dem mer isolerte enn andre. Og i slike isolerte samfunn oppstår det med årene nærmest unevnelige relasjoner mellom mennesker.
Jeg tar løpefart og nevner likevel en av dem: På torget i Cómpeta er det fullt kaos på formiddagene med biler som prøver å få parkert før handlerunden. Det går faktisk helt greit ettersom det er mer enn nok parkeringsplass til alle. Men likevel er det et par staute brunbarkede karer i femtiårene som går og veiver med armene for å vise deg inn til en ledig parkeringslomme som du selv for lengst har sett deg ut. Vi har jo lurt litt på hva disse gutta egentlig har av jobb, ettersom de har tid til å stå på torget dag ut og dag inn i beste arbeidstid. Og ganske raskt har vi skjønt at disse to antagelig ikke sto først i køen ved utdeling av talenter og IQ.
Jeg må innrømme at jeg er ganske ambivalent og restriktiv til tigging. Og de solbrune gutta tigger jo, riktig nok ved å gjøre mest mulig ut av ”ekspertisen” i det å tildele parkering. Hensikten er selvsagt å få en liten påskjønnelse i form av en halv Euro eller så. Men hvorfor har de ikke annet arbeid?
Saken er ganske enkelt det at de ikke kan lese og skrive.
Og hvorfor?
Og hvorfor?
Vel, foreldrene deres fikk til sammen åtte barn her oppunder den majestetiske Tejeda-fjellkjeden.
Og disse to foreldrene var … bror og søster.
Etter å ha blitt oppdatert med denne kunnskapen har jeg nå lagt om prinsippene mine en smule.
Jeg har alltid flere halve Euro klar i bilen.
For å få parkert på torget i vår by, Cómpeta.
