Del 1: Victorinox og avokado – en dårlig
kombinasjon
Her om
dagen skulle vi ha guacamole, du vet den grønne guffa som bl.a. serveres sammen
med mexicansk taco-mat. Hovedingrediensen er avokado, og den har et middels
hard skall og enda hardere stein i midten. Det er ikke vanskelig å få ut
steinen når avokadoen er moden, men hvis den bare er litt halvmoden, er det
litt av en nøtt (he!) å få den ut.
Jeg vil på
det sterkeste hevde at kona mi er intelligent, men i det følgende kommer noe
som du antagelig vil lese som beviset på det motsatte.
Hun skulle
altså pirke ut steinen av denne svarte frukten, (jeg vil si grønnsaken – avokadoen er jo grønn inni), og til det valgte hun mordvåpenet Victorinox. Kjøkkenkniven
over alle kjøkkenkniver! Og allerede her burde hun sett gule blinkende lamper.
For vår Victorinox er schvær. Og innmari skarp.
Vel, hun
holder altså den ene halvparten av avokadoen i venstre håndflate og prøver å
stikke spissen av drapsvåpenet inn i avokadosteinen med høyre hånd. MEN, på
tross av at hun er av ekte norsk avstamning, så har hun tydeligvis ikke fått
med seg at en avokadostein er innsatt med et stoff som ligner blå-Swix. Og en
skikkelig bakglatt avokadostein i møte med Victorinox kjøkkenkniv kan fort bli
fatal.
Hva skjer
så? Joa, du har skjønt det for lengst. Kniven skjener ut og borer seg inn i
håndflaten med ufattelig mye blod som resultat. Vi fikk omsider stoppet blodet
og gjennomførte testen med å sjekke at alle fingrene hadde full bevegelighet.
Men først etter seks timer fikk jeg overbevist fruen om at legevakten var
på moten nå.
Del 2: Den spanske legevakten – vår
største overraskelse så langt
Vi dro så
inn til landsbyen, Cómpeta, og slapp øyeblikkelig inn til to menner med grønne
frakker og de sjekket hånden umiddelbart og spesielt det med bevegelighet. Så
surret de på ny bandasje og sa at de ikke var helt sikre på at seneveggene(?) i
håndflaten ikke var skadet, så de beordret oss videre til Hospitalet i Torre
del Mar, dvs. en halvtimes kjøring ned til kysten. Vi ble litt engstelige da vi
ankom det enorme venteværelset, for der var det svart (og for så vidt også
hvitt) av akuttpasienter. Så med mange timers venting på norsk legevakt i
bakhodet ante vi uråd. Men, neida, her var det action så det holdt, så Sissi
ble tatt inn umiddelbart og fikk sine fem sting i løpet av ti minutter!
Slå den!
Det som tok lengst tid var de fire minuttene med utfylling av skjemaer i luka
ved inngangdøra – i tillegg til vel to timers bilkjøring.
Del 3: Fjerning av sting – en enkel
affære
Etter en
uke eller så, skulle stingene fjernes og da bar det inn til landsbyen Cómpeta
igjen. Etter den utrolig raske behandlingen fra sist gang, var humøret på topp
og ingenting å grue seg til – trodde vi.
Sissi
kommer bort til skranken der det nå er en ny mann, åpenbart i en administrativ
stilling – uten grønn frakk, og
vedkommende spør umiddelbart etter passet. (Klart man må ha pass, må vite.
Kanke fjerne sting uten å vise legitimasjon. Hallo? Det må enhver skjønne.) Men
da hun viser frem passet, så holder plutselig ikke det lenger. Hun må levere kopi av passet! Og kopi kan hun få i en
fotoforretning lenger nede i gaten. Og … dessuten har de så mye å gjøre nå at
hun må vente i fire timer. For å ta fem skarve sting.
Vi skjønner
jo hvor galt det eventuelt kan gå … at ryktet kan spre seg brennfort om at man
ikke trenger å vise pass i en liten landby oppe i fjellene i Andalúcia for
fjerning av sting. Da vil det fort kunne komme rennende folk fra alle kanter av
kloden som skal fjerne sting. Og dessuten, hvordan skal det gå hvis den man
skal fjerne stingene til, plutselig er en helt annen enn den vedkommende gir
seg ut for å være! Det ville jo blitt fullstendig kaos. Man ville jo mistet
oversikten over hvem man har og hvem man ikke har fjernet stingene til!
Men kona mi
gadd ikke vente, så hun fjernet stingene selv. Det tok cirka to minutter og 24
sekunder.
