Flamenco for alle

Jeg har en gammel kjepphest, og det er at man lærer aldri så mye om Norge som når man er i utlandet.

I går var vi på en lokal, spansk og småkjip restaurant i Cómpeta, Andalucia. Restauranten hadde lissom slått på stortromma og annonsert med ”flamencoaften”! Dætt – ællællææh !!! Innrømmer at vi ikke hadde de store forventningene. Siste besøk for et år siden var vel ikke akkurat noen gastronomisk opplevelse, men heldigvis heller ikke astronomisk priset.

Men, i går, altså: Allerede forretten, reker med salat, bar bud om et foretak på spinker’n. Etter nitide undersøkelser av salaten med maiskorn (hurra! R€tt fra boks!) fant jeg til slutt 2 – to – reker. Av det kan vi slutte at navnet på retten tross alt stemte. I tillegg kan vi regne med at eierne av restauranten ikke gikk konk på den delen av råvarene som tross alt koster penger her nede.

Men så kom kveldens kulturelle opplevelse. Med håp om noen profesjonelle dansere med svarte kjoler og ild i blikket, samt gitarister som river i strengene lik en elektriker uten hansker, så fikk vi altså følgende:

Fire ungdommer fra ”vår” landsby, Cómpeta, som med keitete sceneopptreden og usikre smil begynte å synge semifalskt på vanlige spanske poplåter, riktignok med en viss touch av flamenco i stemmen.
Vi følte oss lurt.
Men fikk samtidig følelsen av å være på skoleavslutning, tok på oss foreldrerollen og klappet pliktskyldigst (og litt for ivrig) da de var ferdige med første låt.

Så skjer det noe rart – og jeg får stå-pels på armene når jeg tenker på det. I utkanten av scenen samler det seg langsomt flere og flere ungdommer, og det er åpenbart at alle kjenner hverandre og spesielt de på scenen. Helt vanlige spanske ungdommer fra landsbyen, dvs. femtenårige jenter med litt for mye sminke, som sitter på fanget til hverandre, med siste hår- og klesmote, og gutter med tatoveringer som sårt trenger en sneip å holde i for at ikke høyrehånda også skal være et funksjonsløst lem på en ellers feilkonstruert kropp osv. osv.

Gjengen på scenen blir sikrere og sikrere, og veksler mellom popmusikk og tradisjonell flamenco – mens fan-klubben på siden, som nå har vokst til rundt tyve personer, klapper perfekt i rytme på autentisk flamenco-vis. De synger ikke noe renere utover kvelden, så det er åpenbart at dette ikke er noen elite, men helt vanlige ungdommer. Vi har jo sett de samme folka på plazaen foran kirken ved forskjellige andre anledninger!

Så etter hvert ble dette en ganske rørende opplevelse, særlig fordi musikken absolutt ikke ble fremført med flauhet og knising, men med overraskende alvor og trøkk når det stod på. Det sitter vel litt langt inne, men: Dette var tidvis ganske bra. Så når første avdeling var over, gikk gitartøffingen ned til kompisene med glitrende øyne og et lite og sterkt tilbakeholdt smil innerst i høyre munnvik – og med det ubetalelige: ”Var’e åleit, ell?”

Og her kommer den smule ”hobbyfilosofiske” betraktningen inn: Når fikk vi en lokalkultur i Norge der vanlige ungdommer synger og spiller ekte folkemusikk og drar denne inn i sin egen popkultur?

(Foto: Ann Kristin Hermundstad)

Nattergal under sitrontreet

Dette er kun en stemningsrapport og dere får altså fri fra kvasifilofiske betraktninger for en stakket stund.

Sissi og jeg satt under pinjene i dag og spiste formiddagsmat (kult gammeldags navn på ”lunch”, forresten – helt i tråd med Petter Schærvens ”Nostalgisk ordbok”).

Vi er opptatt av fuglene, og en av de artene som fører en svært tilbaketrukket tilværelse og som man vanligvis bare hører, er sørnattergalen. Vi hørte den omtrent på dette stedet for to og en halv måned siden, men har ikke sett den. Den er da for så vidt ikke noe særlig å se til, heller – i sin oliven-grå-brune drakt. Mens sangen derimot, er helt overjordisk vakker!

Akkurat i dag dukket den plutselig opp tre meter fra oss. Den satt stum og helt åpent, først i furutreet (synes det høres litt bedre ut med pinjetreet her i Spania, men samma det ...) og deretter lavt i sitrontreet noen meter bak oss. Den virket fullstendig uredd, og så på oss med store, mørke øyne. Gjett om Sissi ble misunnelig – det eneste som manglet var lange mørke øyevipper! Der satt den og vippet sakte opp og ned med sin rustbrune hale. Hentet seg et mørkeblått bær fra en av buskene og var plutselig tilbake igjen.

Mer var det ikke.

Sørnattergal, Luscinia megarhynchos, observert på tre meters hold.

Sikt: God.

Vær: Sol, skyfritt og svak vind.

Temperatur: ... ?

OK, det holder, sier vi.

Oliveninnhøsting – del 1

Spanjolene er ikke spesielt berømte for å være effektive i arbeidslivet. Heller ikke i byggebransjen. Eller; særlig ikke i byggebransjen.

Derimot har vi kontakt med en nederlender som er glimrende byggmester, arkitekt og designer. Han er effektiv. Men mangler den ”roen” som spanjolene tar som en selvfølge.

Så da han på et av prosjektene sine syntes at arbeidet (som vanlig) gikk for langsomt, så ble han til slutt så lei at han sparket hele gjengen. Dette var utpå høstparten, og allerede ved dette faktum (at det var på slutten av året) burde det ha ”ringt i bjellene hans”.

Han forsøkte å erstatte de treige arbeiderne med nye friske og raske ungdommer. Men, neida! Så lett går det nok ikke i Spania. Ikke det at noen hadde behov for hevnaksjoner i noen som helst retning, det var bare det at nå var plutselig alle opptatt av oliveninnhøstingen! Så ikke noe bygningsarbeid der i gården! Det tar man i neste omgang! Om en måned! Med det underlige resultat at prosjektet ble adskillig senere ferdigstilt enn hvis han hadde brukt sine opprinnelige, urtreige, spanske bygningsarbeidere med kontrakt.

Moralen er: Ha respekt for fiestaer, feriaer og diverse andre lokale, regionale og offentlige fridager, samt ukrenkelige fellesprosjekter – deriblant oliveninnhøsting!

Sikkerheten på landsbygda i Spania

Mange lurer på om man blir rundstjælt i Spania.

Svaret er følgende: Stort sett er det slik overalt i verden at i storbyene skjer det mye rart, mens det på landsbygda ikke skjer noe som helst rart.

Grunnen er at der hvor folk har noe å leve av, det vil si noe å holde på med, f.eks. å dyrke jorda, sørge for husdyrene etc. så har de ingen grunn til å følge skrudde idéer om urettmessig å skaffe seg andre inntekter. De har mer enn nok med å holde hjulene i gang og har hele sin konsentrasjon rettet inn på sitt daglige arbeid og den avkastning det gir. Dette er mekanismer som synes å gjelde også når folk er temmelig fattige!

Så hvis du bor i et hus på landet i Spania, så er det nesten slik at du ikke engang behøver å låse når du reiser avgårde for en hel dag eller en uke. Det kommer faktisk ingen og stjeler fra huset ditt mens du er borte.

Men det finnes selvsagt noen få unntak, og her er et av dem.

Her forleden kom det et team av falske propankontrollører og besøkte hvert hus i dette temmelig glissent befolkete området som heter Pago de Corca, Cómpeta. De hadde papirer, autorisasjoner og offentlige stempler i ”hue og ræ ...” som det heter. Og etter ”kontrollen” kom de med en mangellapp som de tilbød seg å utbedre – mot den nette sum av 200 Euro!

Så, hva gjør man når man utsettes for slikt?

Jo, man tar opp sin iPhone (som er så MYE MER enn en mobiltelefon, må vite) og så tar man et bilde av folka.

Og dette er det kritiske punktet i hendelsen: Prøv å unngå å bli slått ned. (Som Øystein Sunde sier det så treffende: ”Kryp, langs bakken og hold deg i skyggen”.) En anselig mengde aggresjon legges for dagen, og ved å være standhaftig og ikke etterkomme kravet om å slette mobilbildet, så vil luregjengen forsvinne. Hvilket de da også gjorde.

Deretter kommer det kjedelige:

Ringe purken,

ringe borgermesteren i byen.

Han er forresten meget kjekk – ifølge Sissi:
Høy og mørk, og ... redelig!

Forhenværende prest.