Dette er kun en stemningsrapport og dere får altså fri fra kvasifilofiske betraktninger for en stakket stund.
Sissi og jeg satt under pinjene i dag og spiste formiddagsmat (kult gammeldags navn på ”lunch”, forresten – helt i tråd med Petter Schærvens ”Nostalgisk ordbok”).
Vi er opptatt av fuglene, og en av de artene som fører en svært tilbaketrukket tilværelse og som man vanligvis bare hører, er sørnattergalen. Vi hørte den omtrent på dette stedet for to og en halv måned siden, men har ikke sett den. Den er da for så vidt ikke noe særlig å se til, heller – i sin oliven-grå-brune drakt. Mens sangen derimot, er helt overjordisk vakker!
Akkurat i dag dukket den plutselig opp tre meter fra oss. Den satt stum og helt åpent, først i furutreet (synes det høres litt bedre ut med pinjetreet her i Spania, men samma det ...) og deretter lavt i sitrontreet noen meter bak oss. Den virket fullstendig uredd, og så på oss med store, mørke øyne. Gjett om Sissi ble misunnelig – det eneste som manglet var lange mørke øyevipper! Der satt den og vippet sakte opp og ned med sin rustbrune hale. Hentet seg et mørkeblått bær fra en av buskene og var plutselig tilbake igjen.
Mer var det ikke.
Sørnattergal, Luscinia megarhynchos, observert på tre meters hold.
Sikt: God.
Vær: Sol, skyfritt og svak vind.
Temperatur: ... ?
OK, det holder, sier vi.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar