Nísperos

Her øst for Málaga i Andalucía er det nå sesong for "nísperos" (Eriobotrya japonica, eng.: loquat, no.: mispel eller loquat). Nabolandsbyen vår, Sayalonga, har til og med sin egen níspero-festival den første søndagen i mai hvert år, med gratis smaksprøver av níspero-produkter, lokal vin og mat, utstilling, prisutdeling, flamencooppvisning m.m.

Frukten er god naturell, for eksempel i fruktsalater, eller bruk den i fruktterter. Og så gir den verdens beste syltetøy (mermelada de nísperos)!

Skrell fruktene og fjern de store steinene i midten. Skjær fruktkjøttet i mindre biter.

Vei det, og ha det i en kjele sammen med halvparten mengde sukker (har du 750 g frukt, bruker du 375 g sukker – eller litt mindre hvis du er redd for at det skal bli for søtt, sånn som jeg er) og saften av cirka 1 sitron per 750 g frukt. Kok opp og la det koke i 35–40 minutter uten lokk, til det tykner. Frukten inneholder mye pektin, så du trenger ikke å tenke på fortykningsmiddel.

Ha syltetøyet på steriliserte glass. Så enkelt! :-)

Det spanske helsevesen – et møte med legevakten i Andalucía

Del 1: Victorinox og avokado – en dårlig kombinasjon

Her om dagen skulle vi ha guacamole, du vet den grønne guffa som bl.a. serveres sammen med mexicansk taco-mat. Hovedingrediensen er avokado, og den har et middels hard skall og enda hardere stein i midten. Det er ikke vanskelig å få ut steinen når avokadoen er moden, men hvis den bare er litt halvmoden, er det litt av en nøtt (he!) å få den ut.

Jeg vil på det sterkeste hevde at kona mi er intelligent, men i det følgende kommer noe som du antagelig vil lese som beviset på det motsatte.

Hun skulle altså pirke ut steinen av denne svarte frukten, (jeg vil si grønnsaken – avokadoen er jo grønn inni), og til det valgte hun mordvåpenet Victorinox. Kjøkkenkniven over alle kjøkkenkniver! Og allerede her burde hun sett gule blinkende lamper. For vår Victorinox er schvær. Og innmari skarp.

Vel, hun holder altså den ene halvparten av avokadoen i venstre håndflate og prøver å stikke spissen av drapsvåpenet inn i avokadosteinen med høyre hånd. MEN, på tross av at hun er av ekte norsk avstamning, så har hun tydeligvis ikke fått med seg at en avokadostein er innsatt med et stoff som ligner blå-Swix. Og en skikkelig bakglatt avokadostein i møte med Victorinox kjøkkenkniv kan fort bli fatal.

Hva skjer så? Joa, du har skjønt det for lengst. Kniven skjener ut og borer seg inn i håndflaten med ufattelig mye blod som resultat. Vi fikk omsider stoppet blodet og gjennomførte testen med å sjekke at alle fingrene hadde full bevegelighet. Men først etter seks timer fikk jeg overbevist fruen om at legevakten var på moten nå.

Del 2: Den spanske legevakten – vår største overraskelse så langt

Vi dro så inn til landsbyen, Cómpeta, og slapp øyeblikkelig inn til to menner med grønne frakker og de sjekket hånden umiddelbart og spesielt det med bevegelighet. Så surret de på ny bandasje og sa at de ikke var helt sikre på at seneveggene(?) i håndflaten ikke var skadet, så de beordret oss videre til Hospitalet i Torre del Mar, dvs. en halvtimes kjøring ned til kysten. Vi ble litt engstelige da vi ankom det enorme venteværelset, for der var det svart (og for så vidt også hvitt) av akuttpasienter. Så med mange timers venting på norsk legevakt i bakhodet ante vi uråd. Men, neida, her var det action så det holdt, så Sissi ble tatt inn umiddelbart og fikk sine fem sting i løpet av ti minutter!

Slå den! Det som tok lengst tid var de fire minuttene med utfylling av skjemaer i luka ved inngangdøra – i tillegg til vel to timers bilkjøring.

Del 3: Fjerning av sting – en enkel affære

Etter en uke eller så, skulle stingene fjernes og da bar det inn til landsbyen Cómpeta igjen. Etter den utrolig raske behandlingen fra sist gang, var humøret på topp og ingenting å grue seg til – trodde vi.

Sissi kommer bort til skranken der det nå er en ny mann, åpenbart i en administrativ stilling – uten grønn frakk, og vedkommende spør umiddelbart etter passet. (Klart man må ha pass, må vite. Kanke fjerne sting uten å vise legitimasjon. Hallo? Det må enhver skjønne.) Men da hun viser frem passet, så holder plutselig ikke det lenger. Hun må levere kopi av passet! Og kopi kan hun få i en fotoforretning lenger nede i gaten. Og … dessuten har de så mye å gjøre nå at hun må vente i fire timer. For å ta fem skarve sting.

Vi skjønner jo hvor galt det eventuelt kan gå … at ryktet kan spre seg brennfort om at man ikke trenger å vise pass i en liten landby oppe i fjellene i Andalúcia for fjerning av sting. Da vil det fort kunne komme rennende folk fra alle kanter av kloden som skal fjerne sting. Og dessuten, hvordan skal det gå hvis den man skal fjerne stingene til, plutselig er en helt annen enn den vedkommende gir seg ut for å være! Det ville jo blitt fullstendig kaos. Man ville jo mistet oversikten over hvem man har og hvem man ikke har fjernet stingene til!

Men kona mi gadd ikke vente, så hun fjernet stingene selv. Det tok cirka to minutter og 24 sekunder.

Så nå er hånda bra igjen, men vi har levd under stor frykt i over tre uker for at helsemyndighetene skal komme på befaring og sjekke sting. Vi er ganske sikre på de kommer. Vi bor jo i Spania. Så nå har vi begge tatt kopier av passene våre …

Tette familiebånd

I Cómpeta-distriktet i Andalucia er det antagelig som på småsteder rundt i Norge også. Alle kjenner alle.

Vet ikke om dette gjelder Norge, men her i Spania er det en påtagelig varme i de tette båndene.

Et eksempel: Den psykisk handicappete gutten som sitter på benken foran kirken og skriver bilnummere, er en fyr som mange faktisk gidder å snakke med. Så på den siste fiestaen til ære for Sankt Sebastian, så jeg en eldre mann som lo så han ristet mens han hørte på alt vrøvlet fra gutten med bilnummerne. Og ”raringen” hadde det åpenbart ganske fint selv. Og på en annen fiesta var denne gutten oppe på scenen sammen med verdens kuleste disc-jockey. Det overraskende var at ”kulingen” med ringer i øra og nesa brydde seg om mr. Bilnummer og tok seg tid til å snakke med ham. Innimellom kunne man se at de smilte til hverandre. Det vil si – mr. Bilnummer hadde en rar grimase som vi etter hvert har skjønt betyr smil. Dette er jo av de små ting i livet som virkelig varmer, og dette opplever vi i en by hvor vi langsomt får mer og mer innblikk i de menneskelige relasjonene.

Denne gradvise ”innsikten” er jo som oftest en direkte følge av sladder. Vi har fått vite at den forrige borgermesteren i byen var en skikkelig korrupt skurk, og ble fratatt ”kappe og krage”. Men vi så ham her en dag, og han virket nokså ubekymret, mest sannsynlig fordi det er så mange borgermestere i Sør-Spania som etter hvert får merkelappen ”persona non grata”. Så når det blir mange nok skurker, så er det ikke så pinlig å bevege seg på gateplan midt på høylys dag, heller. Han gikk forresten på fortauet i mørk dress – riktignok med ”knær i buksa” i følge Sissi. Hun ser jo sånt.

Cómpeta er, som dere skjønner, en liten isolert by (eller landsby) oppunder den vakre fjellkjeden Sierra de Tejeda. Det er flere små landbyer i nærheten, noen av dem mer isolerte enn andre. Og i slike isolerte samfunn oppstår det med årene nærmest unevnelige relasjoner mellom mennesker.

Jeg tar løpefart og nevner likevel en av dem: På torget i Cómpeta er det fullt kaos på formiddagene med biler som prøver å få parkert før handlerunden. Det går faktisk helt greit ettersom det er mer enn nok parkeringsplass til alle. Men likevel er det et par staute brunbarkede karer i femtiårene som går og veiver med armene for å vise deg inn til en ledig parkeringslomme som du selv for lengst har sett deg ut. Vi har jo lurt litt på hva disse gutta egentlig har av jobb, ettersom de har tid til å stå på torget dag ut og dag inn i beste arbeidstid. Og ganske raskt har vi skjønt at disse to antagelig ikke sto først i køen ved utdeling av talenter og IQ.

Jeg må innrømme at jeg er ganske ambivalent og restriktiv til tigging. Og de solbrune gutta tigger jo, riktig nok ved å gjøre mest mulig ut av ”ekspertisen” i det å tildele parkering. Hensikten er selvsagt å få en liten påskjønnelse i form av en halv Euro eller så. Men hvorfor har de ikke annet arbeid?

Saken er ganske enkelt det at de ikke kan lese og skrive.
Og hvorfor?

Vel, foreldrene deres fikk til sammen åtte barn her oppunder den majestetiske Tejeda-fjellkjeden.

Og disse to foreldrene var … bror og søster.

Etter å ha blitt oppdatert med denne kunnskapen har jeg nå lagt om prinsippene mine en smule.

Jeg har alltid flere halve Euro klar i bilen.

For å få parkert på torget i vår by, Cómpeta.

Vårstemning i januar

Vi skriver januar – det er midt på svarteste vinteren i Norge, sola har så vidt snudd: Det er kuldegrader, snø, slaps, hålke, alt ettersom eller alt på én gang. Skjerf, votter, ullundertøy, sherrox og parkdress – brodder, kanskje …

Ja da, det er kjølig her oppe i høyden ved Cómpeta også akkurat nå (13–15 grader), men for en nordkvinne er det lett å få vårfornemmelser:

 

Huset vårt

Vi kjøpte den lille fincaen El Gaitero vinteren 2009. Drømmen hadde vi hatt lenge – spesielt den kvinnelige delen av husstanden, som alltid har hevdet at hun er født i feil land, og er svært varmekjær. Vi hadde reist i Andalucía på ferieturer tidligere og falt for kultur og landskap. Høsten 2008 tok vi kontakt med norske meglere om mulig huskjøp. Men: «Alle» nordmenn vil visst ha hus rett på stranda – det er i hvert fall det meglerne tror. En av dem hadde imidlertid kontakt med en dansk megler i Cómpeta, som kunne vise oss flere aktuelle hus og leiligheter. (Selve kjøpsprosessen er en historie for seg, som vi kan komme tilbake til i et annet innlegg …) Axarquia, den delen av Andalucía hvor Cómpeta ligger, altså øst for Málaga, hadde vi faktisk ikke vært i før. Men vi bega oss trøstig i vei og så med en gang at dette bakkete og fjellendte området med små hvite landsbyer kunne vi like! Vi har etter hvert blitt både stolte av og glade i landsbyen «vår» – somos Competeños! Nasjonalparken Sierra de Tejeda har mange turmuligheter, og det er ikke for langt verken fra kysten eller byer som Málaga og Granada om man skulle få lyst til å ta en tur på stranda eller oppsøke kulturtilbud.

Vi falt også for El Gaitero – mest på grunn av beliggenheten på landet ca. et kvarters kjøring fra Cómpeta. Vi har fem mål tomt, med bl.a. 52 oliventrær og 18 mandeltrær. De forrige eierne hadde opparbeidet en fin hage inntil huset, med bl.a. bougainvillea, sjasmin, sitrontre, pelargonier, akasie, hibiskus, lantana og mange sukkulenter. Det er nesten alltid noe som blomstrer, uansett årstid. Frodigheten understrekes av pinjer, sypress og eukalyptustrær. Dette var viktig for oss – vi ønsket oss en variert utsikt, ikke en gold «ørken», og et paradis ikke bare for oss selv, men også for fuglene!  Utsikten byr også på vinstokkene til «gamle Antonio med kjeppen», olivenlunder og Middelhavet lenger nede. Ja, på klare dager kan vi se helt til Marokko.

Huset i seg selv har potensial, som det heter. Vi lever fint der som det er, det er ikke det, men noen forbedringer ønsker vi oss – og vi er allerede i gang: «Hovedbadet» er blitt fullstendig nytt. Større ble det jo ikke, men vakkert og funksjonelt! Flere oppussingsprosjekter får vi ta «over langs».

Huset består av en «hovedetasje» med stue/kjøkken, et soverom og det nevnte badet, en underetasje med stue (med dobbelt sovesofa), soverom (med køyeseng) og bad. Og så har vi et arbeidsrom (med en sengeplass) på toppen, i tilknytning til takterrassen. I tillegg til takterrassen er det flere andre steder å sitte ute – i sol eller skygge.

Stedet er til leie i perioder hvor vi ikke er der selv. Ta gjerne kontakt! J

Maurersanger – del 1

Dette er en dings for spesielt interesserte.

For her er det ikke snakk om en minaretsanger som gauler ut presis klokken nullseks-nullnull. Det er jo for så vidt interessant nok. Jeg synes forresten minaretsang er fantastisk – også fra et tårn med en gammel kassetspiller med skrikende høyttaler.

Nå snakker vi derimot om et fenomen innen ornitologien, altså fugleforskningen.

Nærmere bestemt dreier det seg her om en fugleart som på grunn av navnet, maurersanger, har funnet en helt spesiell plass i mitt ikke-spesielt-intellektuelle hode. Grunnen er at jeg har opplevd en spesiell dragning mot maurernavnet, og spesielt den mauriske kulturen i Andalucia (Sør-Spania) der disse ”forferdelige” muslimene (maurerne) for ni hundre år siden greide det vi ”kristne” aldri har vært i nærheten av, nemlig å bygge et samfunn der muslimer, kristne og jøder levde fredelig sammen i flere århundrer. (Ref. sommerens hendelser i Norge.)

Men altså, maurersangeren er interessant. Særlig for oss fuglegærninger.

Og grunnen er at vi på mystisk vis ofte blir tiltrukket av små, uanselige og gjerne sjeldne fugler. Og maurersangeren er en slik liten, brun jævel som ingen andre enn vi (som altså egentlig trenger øyeblikkelig innleggelse) er interesserte i.

Og det viktigste: Den er uvanlig! Sjelden! Vanskelig å finne!

Hva trigger menner med jaktinstinkt mer enn dette?

Så her er først historikken:

Innen taksonomien, altså jobben med å klassifisere fugler og gruppere sammen de som har fellestrekk, ser like ut og som synger ganske likt, så har maurersangeren hatt en rar utvikling. Det ser vi på rekken av navneforandringer denne arten har gjennomgått:

Først het den blekspottesanger (Hippolais pallida), så bleksanger  (fremdeles Hippolais pallida), og deretter ble den spanske varianten splittet fra bleksangeren (som finnes i det østlige Middelhavsområdet), og skilt ut som egen art: Maurersanger (Hippolais opaca). Denne har sin utbredelse hovedsaklig i Sør-Spania og Marokko. Så ble begge disse artene plassert i ny slekt, Iduna, og maurersangeren fikk det latinske navnet Iduna opaca. Og nå venter vi bare på at den skal innlemmes i en helt annen familie og etter all sannsynlighet få navnet Acrocephalus opacus.

Værsgo-å-bli-gæærn!

I våre dager er sangen til fuglene blitt gjenstand for nøye gransking, og er ofte den første indikasjonen på at man kan splitte én art i flere. Med artsparet bleksanger og maurersanger (som altså begge het bleksanger tidligere) er det slik at sangen er forskjellig, mens de ellers ser kliss like ut.

Puh! Orker vi mer? OK:

Bleksangeren har en ca. 10 sekunder lang sang med en sekvens som den gjentar flere ganger – som et hjul som går rundt og rundt. Mens maurersangeren har et mer rotete sangforløp uten denne sangsekvensen som gjentas flere ganger innen én og samme strofe.

Og nå er det maurersanger som står på listen min – akkurat som i gamle Western-filmer: ”Wanted”.

Jeg skal prøve å finne denne fuglen, selv om den er sjelden.

Fra takterrassen til fincaen vår ser jeg rett ned i dalbunnen på et uttørket elveleie smekkfullt av blomstrende oleander, og som skulle være det perfekte habitat for arten maurersanger, Iduna opaca. Ganske likt det glovarme, marokkanske habitatet den er vanlig i.

Men vil jeg lykkes i jakten?

Folkens! Fortsettelse følger antagelig først i mai 2012!


søndag 14. august 2011

Maurersanger – del 2

I dag gikk jeg en morgentur ned til det forgjettede land, det vil si ned til dalbunnen som er beskrevet ovenfor. Dette var kun ment som en rekognosering og forberedelse til ekskursjonen i mai neste år – der hensikten skal være å lete etter maurersanger. Denne sjeldne, brune tassen er svært så kresen på habitat. Den liker lavtliggende, tørre elveleier med tamarisk og oleander med innslag av enkelte trær, gjerne oliven.

Det som møtte meg der nede, var et yrende fugleliv med masser av arter som holdt til i den tette, ugjennomtrengelige vegetasjonen i det uttørrede elveleiet. Det vil si, helt tørt var det ikke, for det lå stadig vekk noen vannpytter igjen fra i vinter. Og oleanderbuskene var høye som trær og infiltrert av en mengde andre slyngplanter og busker – med og uten torner.

Her er endel av de artene jeg fikk se: Sørnattergal, vinsanger, svarthodesanger, punersanger(!), bieter, pirol, rødhodevarsler, turteldue og rødhøne, mens det mot den blå himmelen kretset en vandrefalk, et par tårnfalk, foruten amursvaler, taksvaler, låvesvaler og masser av gråseilere.

Åssidene var kledd med oliven- og nisperostrær, og mens jeg stod og studerte kronen på et oliventre, fikk jeg plutselig øye på en brunlig liten fugl med langstrakt nebb og flat panne. Gåsehud!
Der var den!
Maurersangeren.

Jeg visste det, jeg visste det! Dette er riktig sted for denne arten.

Drømmen gikk i oppfyllelse tre kvart år for tidlig!

Hurra! I år falt Holmenkollsøndag, 17. mai og juleaften på en søndag!

Nærmere bestemt søndag 14. august 2011.

Byråkrati i Spania

Det er helt utrolig hvordan spanjolenes byråkrati fungerer. Vi snakker om et helt folk som gjennom årtier er oppdratt til ikke å tenke selv! Regler og forordninger som er opprettet for å hjelpe folk, er på mange måter blitt vanlige borgeres verste fiende. Man kan selvsagt innvende at dette er en generell bieffekt ved alle byråkratier, men her i Spania har det ført til en uforståelig og svært utbredt fellesholdning, nemlig at det å bruke hue er noe man prøver å unngå, særlig så lenge man har skjemaer og regler. (Det er antagelig også for varmt her til å tenke.)

Et eksempel (... og vi har mange andre på lager):

Et par av våre engelske naboer ønsket å bringe klarhet i hvor tomtegrensen deres egentlig gikk. Fra rådhuset fikk de vite at det skulle la seg gjøre å finne ut av, og at det kostet nette sum av 8000 Euro (dvs. rundt kr 64000). Litt schtiv pris, men skitt’ au.

Da arbeidet var gjort, så viste det seg at folkene fra rådhuset hadde gjort noen graverende feil. Sluttdokumentasjonen kunne ikke brukes. Hvilket de da også innrømmet.

Så våre engelske venner spurte da rettmessig om dette kunne rettes opp. Selvsagt; det skulle gjøres omgående ... men da til en tilleggskostnad på 3000 Euro !!! Det stod i reglementet at tilleggsarbeid av slik art hadde den prislappen.

De ble, for å si det forsiktig, en smule misfornøyd med dette svaret fra kommunen; men ikke schnakk! Argumentasjon fører ikke frem når kommunen har en prismatrise som sier 3000 Euro. Selv om altså kommunen hadde gjort en feil – som de også innrømmet.

Man blir naturlig nok ganske utslitt av denne typen erfaringer.

Så etter mye frem og tilbake, kan dere gjette hva det endte opp med?

Engelskmennene betalte.