Maurersanger – del 1

Dette er en dings for spesielt interesserte.

For her er det ikke snakk om en minaretsanger som gauler ut presis klokken nullseks-nullnull. Det er jo for så vidt interessant nok. Jeg synes forresten minaretsang er fantastisk – også fra et tårn med en gammel kassetspiller med skrikende høyttaler.

Nå snakker vi derimot om et fenomen innen ornitologien, altså fugleforskningen.

Nærmere bestemt dreier det seg her om en fugleart som på grunn av navnet, maurersanger, har funnet en helt spesiell plass i mitt ikke-spesielt-intellektuelle hode. Grunnen er at jeg har opplevd en spesiell dragning mot maurernavnet, og spesielt den mauriske kulturen i Andalucia (Sør-Spania) der disse ”forferdelige” muslimene (maurerne) for ni hundre år siden greide det vi ”kristne” aldri har vært i nærheten av, nemlig å bygge et samfunn der muslimer, kristne og jøder levde fredelig sammen i flere århundrer. (Ref. sommerens hendelser i Norge.)

Men altså, maurersangeren er interessant. Særlig for oss fuglegærninger.

Og grunnen er at vi på mystisk vis ofte blir tiltrukket av små, uanselige og gjerne sjeldne fugler. Og maurersangeren er en slik liten, brun jævel som ingen andre enn vi (som altså egentlig trenger øyeblikkelig innleggelse) er interesserte i.

Og det viktigste: Den er uvanlig! Sjelden! Vanskelig å finne!

Hva trigger menner med jaktinstinkt mer enn dette?

Så her er først historikken:

Innen taksonomien, altså jobben med å klassifisere fugler og gruppere sammen de som har fellestrekk, ser like ut og som synger ganske likt, så har maurersangeren hatt en rar utvikling. Det ser vi på rekken av navneforandringer denne arten har gjennomgått:

Først het den blekspottesanger (Hippolais pallida), så bleksanger  (fremdeles Hippolais pallida), og deretter ble den spanske varianten splittet fra bleksangeren (som finnes i det østlige Middelhavsområdet), og skilt ut som egen art: Maurersanger (Hippolais opaca). Denne har sin utbredelse hovedsaklig i Sør-Spania og Marokko. Så ble begge disse artene plassert i ny slekt, Iduna, og maurersangeren fikk det latinske navnet Iduna opaca. Og nå venter vi bare på at den skal innlemmes i en helt annen familie og etter all sannsynlighet få navnet Acrocephalus opacus.

Værsgo-å-bli-gæærn!

I våre dager er sangen til fuglene blitt gjenstand for nøye gransking, og er ofte den første indikasjonen på at man kan splitte én art i flere. Med artsparet bleksanger og maurersanger (som altså begge het bleksanger tidligere) er det slik at sangen er forskjellig, mens de ellers ser kliss like ut.

Puh! Orker vi mer? OK:

Bleksangeren har en ca. 10 sekunder lang sang med en sekvens som den gjentar flere ganger – som et hjul som går rundt og rundt. Mens maurersangeren har et mer rotete sangforløp uten denne sangsekvensen som gjentas flere ganger innen én og samme strofe.

Og nå er det maurersanger som står på listen min – akkurat som i gamle Western-filmer: ”Wanted”.

Jeg skal prøve å finne denne fuglen, selv om den er sjelden.

Fra takterrassen til fincaen vår ser jeg rett ned i dalbunnen på et uttørket elveleie smekkfullt av blomstrende oleander, og som skulle være det perfekte habitat for arten maurersanger, Iduna opaca. Ganske likt det glovarme, marokkanske habitatet den er vanlig i.

Men vil jeg lykkes i jakten?

Folkens! Fortsettelse følger antagelig først i mai 2012!


søndag 14. august 2011

Maurersanger – del 2

I dag gikk jeg en morgentur ned til det forgjettede land, det vil si ned til dalbunnen som er beskrevet ovenfor. Dette var kun ment som en rekognosering og forberedelse til ekskursjonen i mai neste år – der hensikten skal være å lete etter maurersanger. Denne sjeldne, brune tassen er svært så kresen på habitat. Den liker lavtliggende, tørre elveleier med tamarisk og oleander med innslag av enkelte trær, gjerne oliven.

Det som møtte meg der nede, var et yrende fugleliv med masser av arter som holdt til i den tette, ugjennomtrengelige vegetasjonen i det uttørrede elveleiet. Det vil si, helt tørt var det ikke, for det lå stadig vekk noen vannpytter igjen fra i vinter. Og oleanderbuskene var høye som trær og infiltrert av en mengde andre slyngplanter og busker – med og uten torner.

Her er endel av de artene jeg fikk se: Sørnattergal, vinsanger, svarthodesanger, punersanger(!), bieter, pirol, rødhodevarsler, turteldue og rødhøne, mens det mot den blå himmelen kretset en vandrefalk, et par tårnfalk, foruten amursvaler, taksvaler, låvesvaler og masser av gråseilere.

Åssidene var kledd med oliven- og nisperostrær, og mens jeg stod og studerte kronen på et oliventre, fikk jeg plutselig øye på en brunlig liten fugl med langstrakt nebb og flat panne. Gåsehud!
Der var den!
Maurersangeren.

Jeg visste det, jeg visste det! Dette er riktig sted for denne arten.

Drømmen gikk i oppfyllelse tre kvart år for tidlig!

Hurra! I år falt Holmenkollsøndag, 17. mai og juleaften på en søndag!

Nærmere bestemt søndag 14. august 2011.

Byråkrati i Spania

Det er helt utrolig hvordan spanjolenes byråkrati fungerer. Vi snakker om et helt folk som gjennom årtier er oppdratt til ikke å tenke selv! Regler og forordninger som er opprettet for å hjelpe folk, er på mange måter blitt vanlige borgeres verste fiende. Man kan selvsagt innvende at dette er en generell bieffekt ved alle byråkratier, men her i Spania har det ført til en uforståelig og svært utbredt fellesholdning, nemlig at det å bruke hue er noe man prøver å unngå, særlig så lenge man har skjemaer og regler. (Det er antagelig også for varmt her til å tenke.)

Et eksempel (... og vi har mange andre på lager):

Et par av våre engelske naboer ønsket å bringe klarhet i hvor tomtegrensen deres egentlig gikk. Fra rådhuset fikk de vite at det skulle la seg gjøre å finne ut av, og at det kostet nette sum av 8000 Euro (dvs. rundt kr 64000). Litt schtiv pris, men skitt’ au.

Da arbeidet var gjort, så viste det seg at folkene fra rådhuset hadde gjort noen graverende feil. Sluttdokumentasjonen kunne ikke brukes. Hvilket de da også innrømmet.

Så våre engelske venner spurte da rettmessig om dette kunne rettes opp. Selvsagt; det skulle gjøres omgående ... men da til en tilleggskostnad på 3000 Euro !!! Det stod i reglementet at tilleggsarbeid av slik art hadde den prislappen.

De ble, for å si det forsiktig, en smule misfornøyd med dette svaret fra kommunen; men ikke schnakk! Argumentasjon fører ikke frem når kommunen har en prismatrise som sier 3000 Euro. Selv om altså kommunen hadde gjort en feil – som de også innrømmet.

Man blir naturlig nok ganske utslitt av denne typen erfaringer.

Så etter mye frem og tilbake, kan dere gjette hva det endte opp med?

Engelskmennene betalte.

Det glødende strømpebuksehatet!

Kona mi er snill. Ikke bare litt snill, men veldig snill!

Og lett å være sammen med.

Så når hun en sjelden gang hever stemmen, er det lurt å høre etter.

Skal ikke skryte av meg selv, men på et punkt har jeg tross alt hørt etter.
Hun sier: ”Jeg hater strømpebukser!”

Det har jeg instinktivt skjønt meningen av, men først i dag fikk jeg det i klartekst!

Så hva er selve meningen i et slikt utsagn? Det er egentlig ikke så vanskelig å forstå. Det er bare å stille noen enkle kontrollspørsmål.

Hun ønsker noen (få) ganger i året å slippe disse typiske norske problemstillingene:

- Må jeg ha med meg jakke?

- Skal jeg ta på meg strømpebukser?

- Trenger vi paraply?

- Må jeg ha med meg skoene i bærenett ved siden av veska?

Det hun egentlig vil, er rett og slett bare stå opp om morgenen, ta på seg kjolen og sandalene og gå ut i verden! (Hah!) Ekte lykke, med andre ord.

Og spørsmålet er: Hvordan løser man så disse eksistensielle problemstillingene?

Jo, man kjøper seg ut av det. Det vil si: Man kjøper et lite hus i Spania!

Ingen paraply.

Ingen slagstøvler.

Ingen jakke.

Og heller ingen strømpebukser.

Bieterne i Sør-Spania

Hva i all verden er bieterne??

Er det bie-terne; altså en terne som venter?
Eller er det navnet på en elv i indre Andalucia?

Eller er det bi-eterne; dvs. noen som eter bier?

Okei. Dere lesere er jo opplyste folk som skjønner at dette må være fuglen som er spesialisert på å spise veps og bier.

Men har dere sett den? For det er uten tvil den mest fargerike fuglen i europeisk fuglefauna, og den ser ut som en fantasirik barnetegning med de underligste farger blandet sammen på særdeles kreativt vis: Her er grønt og gult og rustrødt og baderoms-turkis (!) i en ellevill kombinasjon.

Dette er karakterarten i området der vi bor – i Pago de Corca – og vi hører lyden hele dagen igjennom: ”Prryh – prryh, prryh”. Fra april og til langt ut i august. Her er lyden (hentet fra en annen nettside):

http://www.opplevnaturen.no/fugler/bestemmelse/191-lyd-av-bietere-i-flokk.html

Utover sommeren blekes den fargerike drakten og det gule blir litt mer strågult og det turkisblå trenger litt støvtørk. Men like fullt er det en fantastisk opplevelse å se flokker på 20–30 individer fly over takterrassen. De ser ut som papirfly med spisse trekantede vinger – alltid i flokk på 20+ individer.

På samme måte som Sissi (kona mi) er bieterne svært varmekjære og foretrekker det ekstremt varme elveleiet i bunnen av dalen. Elven er på denne tiden forlengst tørket ut, men bieterne finner mer enn nok veps og bier å leve av der nede – der hvor kikkerten ikke lenger har så stor funksjon på grunn av den flimrende varmedisen.

Bieterne graver ut redehull i en jordskråning, og det er alltid et nytt hull hvert år. Redehullet er én til halvannen meter langt, og innerst legger den eggene sine. Dette gravearbeidet krever sitt: Nebbet til den gravende fuglen blir 1–2 mm kortere i løpet av gravingen! (Sånn er det når man er sta som en bieter og må gjøre det på gamlemåten. Hva med Jernia eller Maxbo?)

Jeg hadde håpet at det var mulig å lage ferdige redehull til fuglen, men den må visst ha et selvgravd, nytt hull hvert år.

Litt trist, faktisk.

(Foto: Ann Kristin/Sissi)

Bæring av mennesker

I Cómpeta ser vi stadig vekk folk som bærer på folk. Det er selvsagt voksne foreldre som bærer barna sine, men også større barn som bærer sine mindre søsken, og ungdommer som bærer en liten søster eller bror. I alle sammenhenger og situasjoner ser vi dette. Det er faktisk et mindre innslag av barnevogner her.

Det er også sjarmerende å se påskeopptoget der åtte alvorlige menn på palmesøndag bærer en platting med en kjempediger skulptur av Jesus ridende på eselet. Blant disse alvorlige mennene som langsomt vugger fra side til side i takt med den skrikende, mauriske korpsmusikken, er det selvsagt også noen unge menn: Med solbriller, tattiser, nagler og siste klesmote. Men de bærer! De er med. De er ikke en isolert sosiologisk gruppering som bare driver på for seg selv – isolert på gutterommet foran datamaskinen.

Du kan se de samme tøffe gutta fra opptoget bære på en liten bror som er lei seg for et eller annet. Må bøye seg å hente opp smokken som datt på asfalten. Barskingen må også trøste og vise omsorg.

Jeg innbiller meg at frosten rundt menneskehjertet smelter idet man får et barn på armen – og:

Med litt mer bæring ville ikke Behring kunnet gjennomføre ugjerningen.

Mandeltrær i blomstring

I de siste to ukene av januar er det ikke bare vakkert på grunn av et usedvanlig stabilt og godt vær, men da blomstrer mandeltrærne i Cómpeta!

Disse hvite blomstene på bar kvist er et overraskende vakkert innslag i den grønne, frodige naturen på denne tiden. Vi nordmenn tenker oss januar som en vintermåned, men her i Sør-Spania er det full vår!

Guliriskene, stillitsene, svarttrostene og blåtrostene synger for fullt, og selv om ikke alle svalene og seilerne er kommet tilbake, er det likevel et bra innslag av klippesvaler som har trukket litt ned fra hekkeområdene høyere til fjells.

Senere på året, på den varmeste tiden i august måned, når den sviende solen har gjort gress og urter gule, står mandeltrærne der svarte uten blader. Men trærne har til gjengjeld masser av frukter. Eller skal vi kalle dem nøtter?

De to år gamle mandelfruktene er sotsvarte, mens årets mandler er olivengrønne. Det vil si, de har en læraktig ”jakke” over selve nøtten som består av en lysebrun, steinhard kapsel som igjen bærer på selve mandelkjernen som vi bruker i matlagingen. ”Jakken” sprekker opp i august–september og viser da den lysebrune nøtten med mandelkjernen inni. Spanjolene høster mandler ved å riste på treet og ha et seil under som samler opp nøttene.

Mandelkjernen får man ut av skallet med en nøtteknekker og den er også lysebrun, dvs. et tynt, brunt skinn som glir lett av etter at man har hatt mandlene i kokende vann i ett minutt eller to.

To år gamle mandler kan for så vidt også benyttes, men de har en svært markant og nesten annerledes smak – som i mandellikør!

Et annet sted på bloggen finner du oppskriften på en mandelsalat som fungerer perfekt som variasjon i det grønne kostholdet.

En kuriositet for allergikere: Jeg er allegisk mot mandler, epler og honning, men etter å ha ristet mandlene og revet av epleskallet, så opplever jeg ”total forvandling”: Salaten frembringer ingen kløe i halsen!
Pussig, gitt!

(Foto: Ann Kristin)

Ensalada El Gaitero

Dagens lunsj var en deilig salat med lokale – til dels svært lokale – produkter: bl.a. manchego, serrano, honning fra Cómpeta og mandler fra egne trær. Oppskriften er som følger:

Til to personer:

ca. 100 g salat av forskjellige typer, f.eks. rød lollo-, rucola-, frisé- og feldsalat

8 cherrytomater, halvert

1 eple i småbiter

50 g manchegoost i småbiter

4–6 skiver serranoskinke i biter

ca. 30 skåldede mandler

Honningvinaigrette:

2 ss extra virgin olivenolje

2 ts balsamico

1 ss Cómpeta-honning eller annen ekstra mild honning

salt

nykvernet pepper

ev. litt sitronsaft

Rist mandlene i en tørr stekepanne. Bland alle ingrediensene til salaten i en bolle. Visp sammen ingrediensene til vinaigretten og hell den over salaten rett før servering.

¡Qué aproveche!