Huset vårt

Vi kjøpte den lille fincaen El Gaitero vinteren 2009. Drømmen hadde vi hatt lenge – spesielt den kvinnelige delen av husstanden, som alltid har hevdet at hun er født i feil land, og er svært varmekjær. Vi hadde reist i Andalucía på ferieturer tidligere og falt for kultur og landskap. Høsten 2008 tok vi kontakt med norske meglere om mulig huskjøp. Men: «Alle» nordmenn vil visst ha hus rett på stranda – det er i hvert fall det meglerne tror. En av dem hadde imidlertid kontakt med en dansk megler i Cómpeta, som kunne vise oss flere aktuelle hus og leiligheter. (Selve kjøpsprosessen er en historie for seg, som vi kan komme tilbake til i et annet innlegg …) Axarquia, den delen av Andalucía hvor Cómpeta ligger, altså øst for Málaga, hadde vi faktisk ikke vært i før. Men vi bega oss trøstig i vei og så med en gang at dette bakkete og fjellendte området med små hvite landsbyer kunne vi like! Vi har etter hvert blitt både stolte av og glade i landsbyen «vår» – somos Competeños! Nasjonalparken Sierra de Tejeda har mange turmuligheter, og det er ikke for langt verken fra kysten eller byer som Málaga og Granada om man skulle få lyst til å ta en tur på stranda eller oppsøke kulturtilbud.

Vi falt også for El Gaitero – mest på grunn av beliggenheten på landet ca. et kvarters kjøring fra Cómpeta. Vi har fem mål tomt, med bl.a. 52 oliventrær og 18 mandeltrær. De forrige eierne hadde opparbeidet en fin hage inntil huset, med bl.a. bougainvillea, sjasmin, sitrontre, pelargonier, akasie, hibiskus, lantana og mange sukkulenter. Det er nesten alltid noe som blomstrer, uansett årstid. Frodigheten understrekes av pinjer, sypress og eukalyptustrær. Dette var viktig for oss – vi ønsket oss en variert utsikt, ikke en gold «ørken», og et paradis ikke bare for oss selv, men også for fuglene!  Utsikten byr også på vinstokkene til «gamle Antonio med kjeppen», olivenlunder og Middelhavet lenger nede. Ja, på klare dager kan vi se helt til Marokko.

Huset i seg selv har potensial, som det heter. Vi lever fint der som det er, det er ikke det, men noen forbedringer ønsker vi oss – og vi er allerede i gang: «Hovedbadet» er blitt fullstendig nytt. Større ble det jo ikke, men vakkert og funksjonelt! Flere oppussingsprosjekter får vi ta «over langs».

Huset består av en «hovedetasje» med stue/kjøkken, et soverom og det nevnte badet, en underetasje med stue (med dobbelt sovesofa), soverom (med køyeseng) og bad. Og så har vi et arbeidsrom (med en sengeplass) på toppen, i tilknytning til takterrassen. I tillegg til takterrassen er det flere andre steder å sitte ute – i sol eller skygge.

Stedet er til leie i perioder hvor vi ikke er der selv. Ta gjerne kontakt! J

Maurersanger – del 1

Dette er en dings for spesielt interesserte.

For her er det ikke snakk om en minaretsanger som gauler ut presis klokken nullseks-nullnull. Det er jo for så vidt interessant nok. Jeg synes forresten minaretsang er fantastisk – også fra et tårn med en gammel kassetspiller med skrikende høyttaler.

Nå snakker vi derimot om et fenomen innen ornitologien, altså fugleforskningen.

Nærmere bestemt dreier det seg her om en fugleart som på grunn av navnet, maurersanger, har funnet en helt spesiell plass i mitt ikke-spesielt-intellektuelle hode. Grunnen er at jeg har opplevd en spesiell dragning mot maurernavnet, og spesielt den mauriske kulturen i Andalucia (Sør-Spania) der disse ”forferdelige” muslimene (maurerne) for ni hundre år siden greide det vi ”kristne” aldri har vært i nærheten av, nemlig å bygge et samfunn der muslimer, kristne og jøder levde fredelig sammen i flere århundrer. (Ref. sommerens hendelser i Norge.)

Men altså, maurersangeren er interessant. Særlig for oss fuglegærninger.

Og grunnen er at vi på mystisk vis ofte blir tiltrukket av små, uanselige og gjerne sjeldne fugler. Og maurersangeren er en slik liten, brun jævel som ingen andre enn vi (som altså egentlig trenger øyeblikkelig innleggelse) er interesserte i.

Og det viktigste: Den er uvanlig! Sjelden! Vanskelig å finne!

Hva trigger menner med jaktinstinkt mer enn dette?

Så her er først historikken:

Innen taksonomien, altså jobben med å klassifisere fugler og gruppere sammen de som har fellestrekk, ser like ut og som synger ganske likt, så har maurersangeren hatt en rar utvikling. Det ser vi på rekken av navneforandringer denne arten har gjennomgått:

Først het den blekspottesanger (Hippolais pallida), så bleksanger  (fremdeles Hippolais pallida), og deretter ble den spanske varianten splittet fra bleksangeren (som finnes i det østlige Middelhavsområdet), og skilt ut som egen art: Maurersanger (Hippolais opaca). Denne har sin utbredelse hovedsaklig i Sør-Spania og Marokko. Så ble begge disse artene plassert i ny slekt, Iduna, og maurersangeren fikk det latinske navnet Iduna opaca. Og nå venter vi bare på at den skal innlemmes i en helt annen familie og etter all sannsynlighet få navnet Acrocephalus opacus.

Værsgo-å-bli-gæærn!

I våre dager er sangen til fuglene blitt gjenstand for nøye gransking, og er ofte den første indikasjonen på at man kan splitte én art i flere. Med artsparet bleksanger og maurersanger (som altså begge het bleksanger tidligere) er det slik at sangen er forskjellig, mens de ellers ser kliss like ut.

Puh! Orker vi mer? OK:

Bleksangeren har en ca. 10 sekunder lang sang med en sekvens som den gjentar flere ganger – som et hjul som går rundt og rundt. Mens maurersangeren har et mer rotete sangforløp uten denne sangsekvensen som gjentas flere ganger innen én og samme strofe.

Og nå er det maurersanger som står på listen min – akkurat som i gamle Western-filmer: ”Wanted”.

Jeg skal prøve å finne denne fuglen, selv om den er sjelden.

Fra takterrassen til fincaen vår ser jeg rett ned i dalbunnen på et uttørket elveleie smekkfullt av blomstrende oleander, og som skulle være det perfekte habitat for arten maurersanger, Iduna opaca. Ganske likt det glovarme, marokkanske habitatet den er vanlig i.

Men vil jeg lykkes i jakten?

Folkens! Fortsettelse følger antagelig først i mai 2012!


søndag 14. august 2011

Maurersanger – del 2

I dag gikk jeg en morgentur ned til det forgjettede land, det vil si ned til dalbunnen som er beskrevet ovenfor. Dette var kun ment som en rekognosering og forberedelse til ekskursjonen i mai neste år – der hensikten skal være å lete etter maurersanger. Denne sjeldne, brune tassen er svært så kresen på habitat. Den liker lavtliggende, tørre elveleier med tamarisk og oleander med innslag av enkelte trær, gjerne oliven.

Det som møtte meg der nede, var et yrende fugleliv med masser av arter som holdt til i den tette, ugjennomtrengelige vegetasjonen i det uttørrede elveleiet. Det vil si, helt tørt var det ikke, for det lå stadig vekk noen vannpytter igjen fra i vinter. Og oleanderbuskene var høye som trær og infiltrert av en mengde andre slyngplanter og busker – med og uten torner.

Her er endel av de artene jeg fikk se: Sørnattergal, vinsanger, svarthodesanger, punersanger(!), bieter, pirol, rødhodevarsler, turteldue og rødhøne, mens det mot den blå himmelen kretset en vandrefalk, et par tårnfalk, foruten amursvaler, taksvaler, låvesvaler og masser av gråseilere.

Åssidene var kledd med oliven- og nisperostrær, og mens jeg stod og studerte kronen på et oliventre, fikk jeg plutselig øye på en brunlig liten fugl med langstrakt nebb og flat panne. Gåsehud!
Der var den!
Maurersangeren.

Jeg visste det, jeg visste det! Dette er riktig sted for denne arten.

Drømmen gikk i oppfyllelse tre kvart år for tidlig!

Hurra! I år falt Holmenkollsøndag, 17. mai og juleaften på en søndag!

Nærmere bestemt søndag 14. august 2011.

Byråkrati i Spania

Det er helt utrolig hvordan spanjolenes byråkrati fungerer. Vi snakker om et helt folk som gjennom årtier er oppdratt til ikke å tenke selv! Regler og forordninger som er opprettet for å hjelpe folk, er på mange måter blitt vanlige borgeres verste fiende. Man kan selvsagt innvende at dette er en generell bieffekt ved alle byråkratier, men her i Spania har det ført til en uforståelig og svært utbredt fellesholdning, nemlig at det å bruke hue er noe man prøver å unngå, særlig så lenge man har skjemaer og regler. (Det er antagelig også for varmt her til å tenke.)

Et eksempel (... og vi har mange andre på lager):

Et par av våre engelske naboer ønsket å bringe klarhet i hvor tomtegrensen deres egentlig gikk. Fra rådhuset fikk de vite at det skulle la seg gjøre å finne ut av, og at det kostet nette sum av 8000 Euro (dvs. rundt kr 64000). Litt schtiv pris, men skitt’ au.

Da arbeidet var gjort, så viste det seg at folkene fra rådhuset hadde gjort noen graverende feil. Sluttdokumentasjonen kunne ikke brukes. Hvilket de da også innrømmet.

Så våre engelske venner spurte da rettmessig om dette kunne rettes opp. Selvsagt; det skulle gjøres omgående ... men da til en tilleggskostnad på 3000 Euro !!! Det stod i reglementet at tilleggsarbeid av slik art hadde den prislappen.

De ble, for å si det forsiktig, en smule misfornøyd med dette svaret fra kommunen; men ikke schnakk! Argumentasjon fører ikke frem når kommunen har en prismatrise som sier 3000 Euro. Selv om altså kommunen hadde gjort en feil – som de også innrømmet.

Man blir naturlig nok ganske utslitt av denne typen erfaringer.

Så etter mye frem og tilbake, kan dere gjette hva det endte opp med?

Engelskmennene betalte.

Det glødende strømpebuksehatet!

Kona mi er snill. Ikke bare litt snill, men veldig snill!

Og lett å være sammen med.

Så når hun en sjelden gang hever stemmen, er det lurt å høre etter.

Skal ikke skryte av meg selv, men på et punkt har jeg tross alt hørt etter.
Hun sier: ”Jeg hater strømpebukser!”

Det har jeg instinktivt skjønt meningen av, men først i dag fikk jeg det i klartekst!

Så hva er selve meningen i et slikt utsagn? Det er egentlig ikke så vanskelig å forstå. Det er bare å stille noen enkle kontrollspørsmål.

Hun ønsker noen (få) ganger i året å slippe disse typiske norske problemstillingene:

- Må jeg ha med meg jakke?

- Skal jeg ta på meg strømpebukser?

- Trenger vi paraply?

- Må jeg ha med meg skoene i bærenett ved siden av veska?

Det hun egentlig vil, er rett og slett bare stå opp om morgenen, ta på seg kjolen og sandalene og gå ut i verden! (Hah!) Ekte lykke, med andre ord.

Og spørsmålet er: Hvordan løser man så disse eksistensielle problemstillingene?

Jo, man kjøper seg ut av det. Det vil si: Man kjøper et lite hus i Spania!

Ingen paraply.

Ingen slagstøvler.

Ingen jakke.

Og heller ingen strømpebukser.

Bieterne i Sør-Spania

Hva i all verden er bieterne??

Er det bie-terne; altså en terne som venter?
Eller er det navnet på en elv i indre Andalucia?

Eller er det bi-eterne; dvs. noen som eter bier?

Okei. Dere lesere er jo opplyste folk som skjønner at dette må være fuglen som er spesialisert på å spise veps og bier.

Men har dere sett den? For det er uten tvil den mest fargerike fuglen i europeisk fuglefauna, og den ser ut som en fantasirik barnetegning med de underligste farger blandet sammen på særdeles kreativt vis: Her er grønt og gult og rustrødt og baderoms-turkis (!) i en ellevill kombinasjon.

Dette er karakterarten i området der vi bor – i Pago de Corca – og vi hører lyden hele dagen igjennom: ”Prryh – prryh, prryh”. Fra april og til langt ut i august. Her er lyden (hentet fra en annen nettside):

http://www.opplevnaturen.no/fugler/bestemmelse/191-lyd-av-bietere-i-flokk.html

Utover sommeren blekes den fargerike drakten og det gule blir litt mer strågult og det turkisblå trenger litt støvtørk. Men like fullt er det en fantastisk opplevelse å se flokker på 20–30 individer fly over takterrassen. De ser ut som papirfly med spisse trekantede vinger – alltid i flokk på 20+ individer.

På samme måte som Sissi (kona mi) er bieterne svært varmekjære og foretrekker det ekstremt varme elveleiet i bunnen av dalen. Elven er på denne tiden forlengst tørket ut, men bieterne finner mer enn nok veps og bier å leve av der nede – der hvor kikkerten ikke lenger har så stor funksjon på grunn av den flimrende varmedisen.

Bieterne graver ut redehull i en jordskråning, og det er alltid et nytt hull hvert år. Redehullet er én til halvannen meter langt, og innerst legger den eggene sine. Dette gravearbeidet krever sitt: Nebbet til den gravende fuglen blir 1–2 mm kortere i løpet av gravingen! (Sånn er det når man er sta som en bieter og må gjøre det på gamlemåten. Hva med Jernia eller Maxbo?)

Jeg hadde håpet at det var mulig å lage ferdige redehull til fuglen, men den må visst ha et selvgravd, nytt hull hvert år.

Litt trist, faktisk.

(Foto: Ann Kristin/Sissi)

Bæring av mennesker

I Cómpeta ser vi stadig vekk folk som bærer på folk. Det er selvsagt voksne foreldre som bærer barna sine, men også større barn som bærer sine mindre søsken, og ungdommer som bærer en liten søster eller bror. I alle sammenhenger og situasjoner ser vi dette. Det er faktisk et mindre innslag av barnevogner her.

Det er også sjarmerende å se påskeopptoget der åtte alvorlige menn på palmesøndag bærer en platting med en kjempediger skulptur av Jesus ridende på eselet. Blant disse alvorlige mennene som langsomt vugger fra side til side i takt med den skrikende, mauriske korpsmusikken, er det selvsagt også noen unge menn: Med solbriller, tattiser, nagler og siste klesmote. Men de bærer! De er med. De er ikke en isolert sosiologisk gruppering som bare driver på for seg selv – isolert på gutterommet foran datamaskinen.

Du kan se de samme tøffe gutta fra opptoget bære på en liten bror som er lei seg for et eller annet. Må bøye seg å hente opp smokken som datt på asfalten. Barskingen må også trøste og vise omsorg.

Jeg innbiller meg at frosten rundt menneskehjertet smelter idet man får et barn på armen – og:

Med litt mer bæring ville ikke Behring kunnet gjennomføre ugjerningen.

Mandeltrær i blomstring

I de siste to ukene av januar er det ikke bare vakkert på grunn av et usedvanlig stabilt og godt vær, men da blomstrer mandeltrærne i Cómpeta!

Disse hvite blomstene på bar kvist er et overraskende vakkert innslag i den grønne, frodige naturen på denne tiden. Vi nordmenn tenker oss januar som en vintermåned, men her i Sør-Spania er det full vår!

Guliriskene, stillitsene, svarttrostene og blåtrostene synger for fullt, og selv om ikke alle svalene og seilerne er kommet tilbake, er det likevel et bra innslag av klippesvaler som har trukket litt ned fra hekkeområdene høyere til fjells.

Senere på året, på den varmeste tiden i august måned, når den sviende solen har gjort gress og urter gule, står mandeltrærne der svarte uten blader. Men trærne har til gjengjeld masser av frukter. Eller skal vi kalle dem nøtter?

De to år gamle mandelfruktene er sotsvarte, mens årets mandler er olivengrønne. Det vil si, de har en læraktig ”jakke” over selve nøtten som består av en lysebrun, steinhard kapsel som igjen bærer på selve mandelkjernen som vi bruker i matlagingen. ”Jakken” sprekker opp i august–september og viser da den lysebrune nøtten med mandelkjernen inni. Spanjolene høster mandler ved å riste på treet og ha et seil under som samler opp nøttene.

Mandelkjernen får man ut av skallet med en nøtteknekker og den er også lysebrun, dvs. et tynt, brunt skinn som glir lett av etter at man har hatt mandlene i kokende vann i ett minutt eller to.

To år gamle mandler kan for så vidt også benyttes, men de har en svært markant og nesten annerledes smak – som i mandellikør!

Et annet sted på bloggen finner du oppskriften på en mandelsalat som fungerer perfekt som variasjon i det grønne kostholdet.

En kuriositet for allergikere: Jeg er allegisk mot mandler, epler og honning, men etter å ha ristet mandlene og revet av epleskallet, så opplever jeg ”total forvandling”: Salaten frembringer ingen kløe i halsen!
Pussig, gitt!

(Foto: Ann Kristin)

Ensalada El Gaitero

Dagens lunsj var en deilig salat med lokale – til dels svært lokale – produkter: bl.a. manchego, serrano, honning fra Cómpeta og mandler fra egne trær. Oppskriften er som følger:

Til to personer:

ca. 100 g salat av forskjellige typer, f.eks. rød lollo-, rucola-, frisé- og feldsalat

8 cherrytomater, halvert

1 eple i småbiter

50 g manchegoost i småbiter

4–6 skiver serranoskinke i biter

ca. 30 skåldede mandler

Honningvinaigrette:

2 ss extra virgin olivenolje

2 ts balsamico

1 ss Cómpeta-honning eller annen ekstra mild honning

salt

nykvernet pepper

ev. litt sitronsaft

Rist mandlene i en tørr stekepanne. Bland alle ingrediensene til salaten i en bolle. Visp sammen ingrediensene til vinaigretten og hell den over salaten rett før servering.

¡Qué aproveche!

Flamenco for alle

Jeg har en gammel kjepphest, og det er at man lærer aldri så mye om Norge som når man er i utlandet.

I går var vi på en lokal, spansk og småkjip restaurant i Cómpeta, Andalucia. Restauranten hadde lissom slått på stortromma og annonsert med ”flamencoaften”! Dætt – ællællææh !!! Innrømmer at vi ikke hadde de store forventningene. Siste besøk for et år siden var vel ikke akkurat noen gastronomisk opplevelse, men heldigvis heller ikke astronomisk priset.

Men, i går, altså: Allerede forretten, reker med salat, bar bud om et foretak på spinker’n. Etter nitide undersøkelser av salaten med maiskorn (hurra! R€tt fra boks!) fant jeg til slutt 2 – to – reker. Av det kan vi slutte at navnet på retten tross alt stemte. I tillegg kan vi regne med at eierne av restauranten ikke gikk konk på den delen av råvarene som tross alt koster penger her nede.

Men så kom kveldens kulturelle opplevelse. Med håp om noen profesjonelle dansere med svarte kjoler og ild i blikket, samt gitarister som river i strengene lik en elektriker uten hansker, så fikk vi altså følgende:

Fire ungdommer fra ”vår” landsby, Cómpeta, som med keitete sceneopptreden og usikre smil begynte å synge semifalskt på vanlige spanske poplåter, riktignok med en viss touch av flamenco i stemmen.
Vi følte oss lurt.
Men fikk samtidig følelsen av å være på skoleavslutning, tok på oss foreldrerollen og klappet pliktskyldigst (og litt for ivrig) da de var ferdige med første låt.

Så skjer det noe rart – og jeg får stå-pels på armene når jeg tenker på det. I utkanten av scenen samler det seg langsomt flere og flere ungdommer, og det er åpenbart at alle kjenner hverandre og spesielt de på scenen. Helt vanlige spanske ungdommer fra landsbyen, dvs. femtenårige jenter med litt for mye sminke, som sitter på fanget til hverandre, med siste hår- og klesmote, og gutter med tatoveringer som sårt trenger en sneip å holde i for at ikke høyrehånda også skal være et funksjonsløst lem på en ellers feilkonstruert kropp osv. osv.

Gjengen på scenen blir sikrere og sikrere, og veksler mellom popmusikk og tradisjonell flamenco – mens fan-klubben på siden, som nå har vokst til rundt tyve personer, klapper perfekt i rytme på autentisk flamenco-vis. De synger ikke noe renere utover kvelden, så det er åpenbart at dette ikke er noen elite, men helt vanlige ungdommer. Vi har jo sett de samme folka på plazaen foran kirken ved forskjellige andre anledninger!

Så etter hvert ble dette en ganske rørende opplevelse, særlig fordi musikken absolutt ikke ble fremført med flauhet og knising, men med overraskende alvor og trøkk når det stod på. Det sitter vel litt langt inne, men: Dette var tidvis ganske bra. Så når første avdeling var over, gikk gitartøffingen ned til kompisene med glitrende øyne og et lite og sterkt tilbakeholdt smil innerst i høyre munnvik – og med det ubetalelige: ”Var’e åleit, ell?”

Og her kommer den smule ”hobbyfilosofiske” betraktningen inn: Når fikk vi en lokalkultur i Norge der vanlige ungdommer synger og spiller ekte folkemusikk og drar denne inn i sin egen popkultur?

(Foto: Ann Kristin Hermundstad)

Nattergal under sitrontreet

Dette er kun en stemningsrapport og dere får altså fri fra kvasifilofiske betraktninger for en stakket stund.

Sissi og jeg satt under pinjene i dag og spiste formiddagsmat (kult gammeldags navn på ”lunch”, forresten – helt i tråd med Petter Schærvens ”Nostalgisk ordbok”).

Vi er opptatt av fuglene, og en av de artene som fører en svært tilbaketrukket tilværelse og som man vanligvis bare hører, er sørnattergalen. Vi hørte den omtrent på dette stedet for to og en halv måned siden, men har ikke sett den. Den er da for så vidt ikke noe særlig å se til, heller – i sin oliven-grå-brune drakt. Mens sangen derimot, er helt overjordisk vakker!

Akkurat i dag dukket den plutselig opp tre meter fra oss. Den satt stum og helt åpent, først i furutreet (synes det høres litt bedre ut med pinjetreet her i Spania, men samma det ...) og deretter lavt i sitrontreet noen meter bak oss. Den virket fullstendig uredd, og så på oss med store, mørke øyne. Gjett om Sissi ble misunnelig – det eneste som manglet var lange mørke øyevipper! Der satt den og vippet sakte opp og ned med sin rustbrune hale. Hentet seg et mørkeblått bær fra en av buskene og var plutselig tilbake igjen.

Mer var det ikke.

Sørnattergal, Luscinia megarhynchos, observert på tre meters hold.

Sikt: God.

Vær: Sol, skyfritt og svak vind.

Temperatur: ... ?

OK, det holder, sier vi.

Oliveninnhøsting – del 1

Spanjolene er ikke spesielt berømte for å være effektive i arbeidslivet. Heller ikke i byggebransjen. Eller; særlig ikke i byggebransjen.

Derimot har vi kontakt med en nederlender som er glimrende byggmester, arkitekt og designer. Han er effektiv. Men mangler den ”roen” som spanjolene tar som en selvfølge.

Så da han på et av prosjektene sine syntes at arbeidet (som vanlig) gikk for langsomt, så ble han til slutt så lei at han sparket hele gjengen. Dette var utpå høstparten, og allerede ved dette faktum (at det var på slutten av året) burde det ha ”ringt i bjellene hans”.

Han forsøkte å erstatte de treige arbeiderne med nye friske og raske ungdommer. Men, neida! Så lett går det nok ikke i Spania. Ikke det at noen hadde behov for hevnaksjoner i noen som helst retning, det var bare det at nå var plutselig alle opptatt av oliveninnhøstingen! Så ikke noe bygningsarbeid der i gården! Det tar man i neste omgang! Om en måned! Med det underlige resultat at prosjektet ble adskillig senere ferdigstilt enn hvis han hadde brukt sine opprinnelige, urtreige, spanske bygningsarbeidere med kontrakt.

Moralen er: Ha respekt for fiestaer, feriaer og diverse andre lokale, regionale og offentlige fridager, samt ukrenkelige fellesprosjekter – deriblant oliveninnhøsting!

Sikkerheten på landsbygda i Spania

Mange lurer på om man blir rundstjælt i Spania.

Svaret er følgende: Stort sett er det slik overalt i verden at i storbyene skjer det mye rart, mens det på landsbygda ikke skjer noe som helst rart.

Grunnen er at der hvor folk har noe å leve av, det vil si noe å holde på med, f.eks. å dyrke jorda, sørge for husdyrene etc. så har de ingen grunn til å følge skrudde idéer om urettmessig å skaffe seg andre inntekter. De har mer enn nok med å holde hjulene i gang og har hele sin konsentrasjon rettet inn på sitt daglige arbeid og den avkastning det gir. Dette er mekanismer som synes å gjelde også når folk er temmelig fattige!

Så hvis du bor i et hus på landet i Spania, så er det nesten slik at du ikke engang behøver å låse når du reiser avgårde for en hel dag eller en uke. Det kommer faktisk ingen og stjeler fra huset ditt mens du er borte.

Men det finnes selvsagt noen få unntak, og her er et av dem.

Her forleden kom det et team av falske propankontrollører og besøkte hvert hus i dette temmelig glissent befolkete området som heter Pago de Corca, Cómpeta. De hadde papirer, autorisasjoner og offentlige stempler i ”hue og ræ ...” som det heter. Og etter ”kontrollen” kom de med en mangellapp som de tilbød seg å utbedre – mot den nette sum av 200 Euro!

Så, hva gjør man når man utsettes for slikt?

Jo, man tar opp sin iPhone (som er så MYE MER enn en mobiltelefon, må vite) og så tar man et bilde av folka.

Og dette er det kritiske punktet i hendelsen: Prøv å unngå å bli slått ned. (Som Øystein Sunde sier det så treffende: ”Kryp, langs bakken og hold deg i skyggen”.) En anselig mengde aggresjon legges for dagen, og ved å være standhaftig og ikke etterkomme kravet om å slette mobilbildet, så vil luregjengen forsvinne. Hvilket de da også gjorde.

Deretter kommer det kjedelige:

Ringe purken,

ringe borgermesteren i byen.

Han er forresten meget kjekk – ifølge Sissi:
Høy og mørk, og ... redelig!

Forhenværende prest.